Nyhet vs. musikk

Sist onsdag sendte Warner Music ut albumet til Donkeyboy, Caught In A Life, rundt lunsjtider. Like før klokken åtte samme kveld, hadde Dagbladet publisert sin anmeldelse. Omtrent samtidig hadde VG gått i trykk med sitt terningkast. Antall timer som ble brukt på en viktig utgivelse, var raskt oppe til diskusjon. For hva er egentlig viktigst i disse dager? Nyhetsverdien av en raskt publisert anmeldelse, eller musikken i seg selv? Her forteller musikkanmelderne om sine synspunkter.

Sven Ove Bakke, journalist og musikkanmelder i Dagbladet, anmeldte Donkeyboys album på omlag syv timer siste uke.
Når faller lytteperspektivet bort til fordel for nyhetsaspektet?
- Det blir feil å sette det opp som motsetninger. Poenget er at noen få utgivelser hvert år omfattes av et sterkere nyhetskriterium enn andre. Det kan være imøtesette comeback, nye plater fra gigantartister eller, som i Donkeyboys’ tilfelle, sommerens og høstens store norske hitfenomen. Noen ganger kan det vel også være en viss prestisje i å være først ute med en internasjonal hype også. Men de aller fleste plater tåler fint å vente tiltirsdagen i utgivelsesuka, eller til og med bli anmeldt senere enn det, sier Bakke.

På spørsmålet om hva som er viktigst av å være tidlig ute, eller å få hørt nok på platen, er ikke Bakke i tvil. Han mener det fint kan gjøres i løpet av en arbeidsdag.
- Her undervurderer man musikkanmeldere kraftig. En popplate på cirka 35 minutter kan ikke sammenliknes med en bok på 400 sider. Tenkt tilfelle: du mottar en plate klokka 10. Hører du på den fem ganger på rad – inkludert å hente en kopp kaffe og gå på do – er klokka fortsatt bare 13. Si du skal skrive 2500 tegn, så er det godt håp om bli ferdig før du går hjem i firetida. Når det gjelder viktigheten av å være først ute, så handler det altså om et fåtall plater hvert år hvor konkurransesituasjonen i forhold til andre medier gjør dette til en kamp. Jeg vet med meg selv at jeg trenger MINST tre helhetlige gjennomlyttinger pluss endel zapping fram og tilbake for å få grep om en plate. Ofte og helst mye mer, sier Bakke.
Bakke mener også at publikasjonen selv avgjør hva som skal fokuseres på.

- Ansvaret ligger hos oss, prioriteringene og vurderingene vi gjør i forhold til hva vi skal anmelde til hvilken tid, er vår alene.
- Plateselskapene har i stor grad gått vekk fra sperrefrister, siden de er så fristende å bryte uansett. Overholder man en sperrefrist mens en konkurrent bryter den, står man og føler seg dum. Igjen: de fleste plateutgivelser slipper unna hastestemplet, og det er slik sett liten risiko forbundet med å sende plater til journalister god tid i forkant. I Donkeyboy-tilfellet visste vel Warner at dette var en av høstens mest interessante albumutgivelser i det norske markedet, og sendte den ut når de ikke så noen grunn til å holde tilbake lenger. At vi hiver oss over den og publiserer anmeldelsen rett på nett sju og en halv time etter at vi har mottatt den, er vår publisistiske vurdering, basert på at vi antok at dette var noe konkurrentene også ville kaste seg over, avslutter Bakke.

Robert Gjestad, som er musikkansvarlig i Aftenposten, mener det aldri blir viktigere med nyhet enn lytting.
- Nyhetsaspektet blir aldri viktigere enn lytterperspektivet, men det er jo forskjell fra type artist til artist på hvor lang tid det tar å gjøre seg opp en mening om et album. Man må høre et album nok til å være trygg på hva man mener, men det er klart at det å være først alltid vil ha en egen verdi. Slik er dagens media. En plate bør lyttes grundig gjennom minimum 3-4 ganger før man kan melde noe som helst, gjerne mer. Ansvaret for hva vi setter på trykk, ligger alltid hos Aftenposten. Vi kan kun gjøre det vi mener er forsvarlig,sier han.

Thomas Talseth, journalist og musikkanmelder i VG, mener en kombinasjon ville vært optimalt.
- En anmelder bør ikke levere en anmeldelse før vedkommende er sikker på hva han eller hun synes om platen, og har noe vettugt å si om den. Hvis anmelder ikke har skrevet en skikkelig anmeldelse, har heller ikke mediet en skikkelig nyhet å presentere, sier han.
Er det viktigere å være først, enn å få hørt platen nok?
- Det optimale er å få til begge deler. Noen plater avduker sitt sanne jeg etter en lytt eller to, gitt at anmelderen har god lyttetrening. Ta for eksempel den nye, 30 minutter lange Miley Cyrus-platen. Ingen Rubiks kube den, gitt. Andre, som det siste Flaming Lips-albumet, trenger mer tid. Å anmelde dét etter to-tre kjappe gjennomlyttinger er på grensen til useriøst.
Talseth mener også at en del av ansvaret ligger hos plateselskapene, som i flere tilfeller holder musikken tilbake.
- Publikasjonen har ansvaret for alt den foretar seg, men verden fungerer best når plateselskapene sørger for å legge ting til rette for anmelderne. Og der er servicenivået varierende. Før helgen ba vi Universal om å få tilsendt det nye Herborg Kråkevik-albumet, slik at anmelder fikk god tid til å høre på det, men det ville ikke Universal levere før mandag formiddag. Et klart tilfelle av at plateselskapet gjør arbeidssituasjonen vanskelig, avslutter Talseth.

Asbjørn Slettemark, programleder i Lydverket og tidligere musikkanmelder, mener raske anmeldelser ofte blir flate og kjedelige.
- De gangene jeg har anmeldt plater med en gang jeg har fått dem, etter noen gjennomlyttinger, har det endt opp med flate, kjedelige anmeldelser. Man treffer på en del elementer, men det blir minimalt med seriøse refleksjoner rundt albumet. Ofte blir det konsentrert rundt en eventuell hit fra albumet, som man kanskje har hørt mange ganger før, mens de gode, litt gjemte albumsporene, sjelden får omtale.
- Jeg forstår at tabloidene er ivrige etter å få klikk på nett, men slike kjappe albumanmeldelser er mer å regne som stemningsrapporter enn musikkritikk. Så for eksempel Sven Ove Bakkes Donkeyboy-anmeldelse er mer en nyhetssak om en anmelder som hører en plate for første gang, enn en anmeldelse som forteller meg noe veldig interessant om platen, mener Slettemark.

- Plateselskapene gjør det ikke lett for anmeldere, når de ofte tilbyr at vi kan streame platene. De snakker selv om hvor dårlig gjort det er mot artistene å anmelde en plate fort og stresset fordi artisten har brukt lang tid i studio, mens de den neste dagen tilbyr plater på de kjipe streamingmodellene sine. Det er like dårlig gjort mot artisten. Så ansvaret ligger vel pent fordelt hos begge, sier programlederen.
- Det er nok spesielt racet mellom Dagbladet og VG som har intensivisert dette, de er så ivrig etter å få klikk på nett at de gjør det meste for å få folk sine musefingre inn på sidene deres, avslutter Slettemark.